Molde, 23.03.2011

Kjære alle vennene mine der ute!

Det ble ikke hurtigrutetur av dimensjoner. Jeg reiste fra sykehuset og rett på båten o2.11. med avgang for Bergen med min mor. Det gikk ikke mange timene før jeg begynte å ane at dette ble vanskelig.... Kastet opp mat og drikke og ikke tilførsel på annen måte....I Bergen begynte vi å undersøke hva det det kostet for mamma å bli med til Kirkenes for jeg kjente at dette klarer jeg ikke alene. Så begynte jeg å skjønne at jeg klarte ikke noen tur i det hele tatt. Nedsatt allmenntilstand var såpass dårlig at uten væsketilførsel ville dette gå rett vest. Så når jeg kom til Ålesund på retur fikk jeg tilbud fra Astrid om å bli kjørt til sykehuset i Molde istedet for å bli med båten. Jeg takket ja. Hadde så inderlig lyst å få to timer med min gode venninne Astrid.

Ved ankomst sykehuset, fikk jeg spy og en seng og det kan ikke beskrives så godt det var og da kjente jeg at jeg var dødssliten. Ok, jeg prøvde dere! Jeg hadde virkelig tro på dette og så gikk det rett i dass, men, men, det kunne vært værre. Jeg ble på sykehuset en uke. Trengte det for for å komme meg igjen, rett og slett.

Så bars det ut og hjem ! Kjenner dessverre at nå er jeg på et lavere nivå. Det er et slit bare å få betalt regninger. Sløøøøv av medisin og har vært mye trøtt. Sovnet i stolen om natta og rotet litt med husk osv. Men noen ønsker å være hos meg om natten så jeg er heldig.

Hei Fanny! Du lurer på om jeg vet når jeg fikk kreften. Nei, det er vanskelig å si, men ms`n min har nok lurt meg litt. Trodd det var symptomer fra den osv. Og siden det var spredning allerede første gang vi oppdaget den har den nok ligget der og ulmet en stund. Men jeg orker ikke å bli bitter eller lure for masse på dette, jeg kan ikke gjøre noe med det  likevel. Håper du har det bra Fanny. Kos deg med livet og pass godt på kroppen din.

Jeg håper å få være lengst mulig hjemme nå, fordi jeg skjønner at å bli innlagt neste gang, betyr kanskje siste gang. Når du blir sliten av pusse tenner, eller kle på deg, er det ikke mye igjen, samt at kroppen ikke tar til seg næring. Kreften har nok med seg selv og bruker meg opp på en måte. Så alle dere som er imponert (ikke forstår jeg) nå kommer sikkert harde dager. Kjenner at jeg er redd for å bli redd, redd for den store reisen, bort fra dere....., men vi må likevel reise enten vi vil eller ikke. Jeg er veldig takknemlig for all kontakten vi har hatt (det er ikke slutt enda altså) ville bare si takk for at dere bryr dere. Ha det godt så lenge, alle sammen.....

Klem fra Pia

Molde, 1. mars 2011

Hei igjen, alle mine kjære venner som  løfter meg frem på livets vei ! Det høres skikkelig klisjeaktig ut, ikke sant, men det er faktisk sant, det føles helt inn i hjertet mitt og følelser og intiusjon skal en være ytterst forsiktig å tulle med. Altså er det fortsatt en følelse av glede/grue og gå på nettet og dele tankene mine. Ønsker å være personlig, men ikke bli så privat at det blir trasig for dere og meg ...

Sist jeg skrev, skrev jeg blant annet at jeg spiste som en hest og hadde matlyst. Sågar begynte jeg å kikke på overarmene og litt forskjellige "dinglehudplasser" og tenkte at nå begynner du å legge deg ut igjen, Pia. Med passende skjenn fra min gode venninne Anne Kristin bl.a. fikk jeg beskjed om at "det får være måte på, Pia". "Du trenger hvert kilo og husker du ikke hvordan det er å være slapp og energilaus?"

Joda, litt skamfull måtte jeg snu på tankesettet i en viss fart, men likevel lettet over at jeg er ikke bedre enn dette...

Men det skulle ikke gå mange dagene før det snudde dere, og da skammet jeg meg litt mer. Kvalme og oppkast førte til såpass uro at jeg ble kjørt i en fin gul bil igjen med båre og to hyggelige mennesker som tar imot med åpne armer.

Mandag 14. februar skulle vi feire vår spreke Edvard sin 76 års dag og det gledet jeg meg til. Kaffe m/tante og onkel og ikke minst fadder Olga på Kringstad, men jeg måtte overvære stemningen på telefon. Og det gikk glimrende dere. Det kunne vært mye verre alt sammen, tross alt!

Jeg har altså vært innlagt fra 14.02. og imorgen er det ut, men ikke hjem. Etter at det ble en fantastisk "fullservice" på kroppen her, kan jeg reise med Trollfjord imorgen og foreta mitt livs tur enda en gang. Mamma blir med til Bergen først og deretter til Trondheim. Hun går av der og blir hos venninne noen dager, mens jeg reiser alene til Kirkenes og hjem til Molde igjen. Gleder meg noe helt vanvittig ! Har med hobbyting og håper inderlig jeg har overskudd til å blant annet pynte fyrstikkesker og gi bort. Jeg elsker å glede andre, det skal jo så lite til. Holder på med lappeteppe til ungene også, det skal jeg rekke !

Når jeg ble innlagt viste det seg at jeg hadde en infeksjon i kroppen. Det var litt spennende om antibiotika virket for gjorde den det var det ikke kreften som forårsaket den. Og antibiotika gjode susen dere. Veldig kjekt. Så ble det som tidligere avtalt tatt CT bilder den 22.02. Der oppdaget de at jeg hadde blodpropp - gått til lungene- og da kalles det vel lungeemboli, tror jeg. Jeg må ta Klexane i sprøyteform (blodfortynnende) for at proppen skal gå i oppløsning. Men å sette disse sprøytene har jeg måttet gjort før, så den er grei. Tenk så heldig jeg er at dette ble oppdaget da. Kjempebra, har lyst å si tusen takk til alle, men, men. Ok, ta det til dere. He He

Turen til Oslo med masse innlagt glede den 11.02. gikk fløyten. Carita var brudemodell på Skaret den 19.02. og det gikk heller ikke, men Edvard og mamma bl.a. var der og filmet og tok bilder så det står ikke på. Jeg fikk sett henne. Hun var jo bare så nydelig, jeg må være forsiktig å si det også, innbilske kvinner er ikke så lekkert. Håper hun ikke vet det .... at hun er så fin, altså. Vi har liksom lov skryte av barna når de er små og nusselige så det er på tide jeg kommer over det stadiet. Mamma har vært kjempeflittig og sittet og brodert og strikket sammen med meg. Jeg kjenner ingen som broderer så fint som henne og så fort !! Kjekt selskap. Vi tuller litt med at vi skal ta med litt duker og liksom slenge de bare fint over stolen i panoraman på hurtigruta, kanskje en riking vil kjøpe.... He He

Fredag 25.02. var jeg på Luggen på Storsenteret og klipte og farget meg. Aldri vært så fornøyd jeg. Det var helt fantastisk. Proffe folk, spør du meg! Hatt flere gode dager, da jeg har klart det utrolige, som f.eks. shopping. Anne Kristin sier det er virkelig helbredende å få kjøre kredittkortet. Jeg begynner virkelig å tro på det jeg også!

Jeg har hatt mange fine besøk, fått meg to nye skjerf, nydelige, så kjekt med noe nytt til båt turen !!

Astrid fra Sykkylven var her hele søndagen. Jeg tok forresten ferga til Vestnes for å møte henne. Så glad er jeg i båt !!

5. mars er vi kommet til Trondheim og da skal vi få møte Arnemann (nr 2) Han er på arbeid så vi skal få se hvordan han har det der. Han passer på at folk betaler parkering og sørger for å løse problemer i felten om de ikke kommer seg unna automater o.l.

Fikk en god ide for en stund siden. Jeg sender Carita (ps. Hun reiser alene) den 11.03. til Trondheim, kose (fest) helg med Arne og når jeg returnerer den 13 fra Trondheim blir hun med meg på dagseilinga til Molde.

Et lite minus er at jeg har begynt å kaste opp maten litt for ofte. Det er kreften som tar mer plass og gjør magen mindre mottagelig. Men små måltid (halv brødskive og litt drikke) går det bra. Viktig å få i meg nok væske også, så jeg må nok begynne med flaske og følge med litt... Har jo helpensjon på hurtigruta, så jeg akter ikke å levere alt tilbake ubearbeidet heller da ....

Ellers må jeg få nevne hva enkelte har gjort. Anne Cath Sætermyr m.fl. har arragert "Damenes aften" og satset på å støtte eggstokkforskningen sin konto som jeg har åpnet. Over 5.000,- fikk de inn. Jeg er skikkelig imponert, på vegne av alle vil jeg takke, samtidig som jeg drister meg til til å be om at dere vurderer en hundrelapp. Dersom vi alle gjør det, så blir det fort penger av det, til og med om det er en femtilapp bare også...

Nå er jeg sliten dere, håper inderlig dere ikke er like slitne, da har jeg bommet skikkelig. Husk jeg blir veldig glad for en liten kommentar / spørsmål e.l. og igjen tusen millioner takk for at dere bryr dere. Og jeg lover å ikke sutre uansett. Jeg setter pris på hver dag jeg får være i denne verden sammen med dere.

KLEM FRA PIA

 

Molde, 21. januar 2011

Hei kjære venner !

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet at jeg leter etter siden hvor jeg legger inn nytt innlegg !! Ikke særlig bra! Og det er ikke fordi jeg ikke vil skrive. Nei, jeg går lenge og grue-gleder meg til neste skriving !

Jeg har vært inne og lest kommentarer og jeg har blitt rørt og glad, spesielt til deg Inger Anne, som fikk gode nyheter. Det gjelder å passe kroppen sin, men samtidig prissette om en har litt flaks også av og til. Takk for gode ord. Jeg har tidligere sagt at det hjelper og det gjør det nå også. Sist jeg skrev hadde jeg ikke så god plass til mat og kastet opp .... leste jeg. Nå spiser jeg som en hest og har lagt på meg ! Og vi er alle inne i det nye året 2011. Jeg må innrømme at jeg følte mange ganger at året 2011 ikke tilhørte meg, men nå har jeg bestemt meg for at 2012 tilhører meg også.

Takk til Liljekonvall og Blåbærfrue også. Ordene deres varmer meg langt inn i hjertet mitt. Og til deg som skal  bli sykepleier og synes jeg har noe å gi deg!

14. desember begynte jeg på en ny kur. Ukentlig. De første gangene gjorde ikke prøvene særlig utslag, men nå går CA125 rette veien, dvs, nedover i verdi, dere husker hva som er normalt ja ? Den skal ikke være over 35, og min har nå vært over 2400. Da er 800 (selv om det er langt igjen til 35) ganske bra. Det er meningen at jeg skal ha 8 behandlinger og da blir den siste 3. februar, så da burde CA125 komme ganske langt ned. Og etterpå da dere.... jo det er litt rart å tenke på at etterpå er det på en måte bare å vente på at den stiger igjen...., men jeg akter ikke å vente med sorg og savn. Jeg vil og må fylle dagene med gode tiltak. Og det har jeg gjort både før og etter julen.

Jula ble god dere. Hele familien feiret jul på Kringstad for første gang på over 20 år. Det ble veldig kjekt. Min mor hadde bestemt at jeg skulle slippe å ha ansvar for noe som helst. Og det var faktisk godt. Og det var veldig fint av henne. Litt spesielt for henne også og plutselig ha alt ansvaret alene. Må nevne at mamma og Edvard er veldig hjelpsomme. Ber meg på mat, ringer nesten hver dag og Edvard kjører gjerne om jeg ber ham. Og skrur skap ....

Jeg har akkurat kommet hjem fra Sykkylven. Der bor min gode venninne Astrid. Hun har det travelt på arbeid, men jeg trives hjemme i huset hvor hun og Stein Are bor. Bakte og laget kort. Noe fikk vi lagt i fryseren, men det blir jo spist også, mer enn vi har godt av kanskje, men hyggelig det også da. Det var så alt for glatt så det gikk ikke an å gå tur ihvertfall. På retur fra Astrid, traff jeg Sunniva også. Sunniva passer på å overraske meg hver gang vi treffes. Nå fikk jeg nye håndtak på kjøkkeninnredningen min. Har skrudd den fast nå og den er bare så fin altså !! Hadde kjøpt meg et lite skap også på stua og nevnte til Sunniva at jeg ikke var helt fornøyd. Trenger ikke skap der, sa Sunniva. Bruk ei korg !! At jeg ikke hadde skjønt det! Kjøpte korg og flyttet skapet. Så nå er alt i skjønneste orden. Kjempeartig. Dette er artige øyeblikk å ta vare på !

I tillegg fikk jeg klær og smykker. Og et av smykkene var ei jordbær. Et akkurat likedan jordbærsmykke jeg hadde hatt i mange år, men som jeg har mistet. Nå fikk jeg Sunniva sitt. Det var fantastisk kjekt å få se igjen jordbæra!

Drude, min særs gode hobbyvenninne og jeg har hatt flere hobbydager. Laget over 200 til-og-fra-kort til jul og julepyntet fyrstikkesker. Tenk at det går an å bli så glad bare for ei fyrstikk eske, sier nå jeg. På nyåret nå kommer vi sammen og lager bursdagskort. og nye helårspyntet fyrstikk esker... Kjempekjekt.

Jeg har fulgt med flyprisene, og jammen fant jeg ikke Oslo-tur til 400,- t/r. Så da reiser jeg og besøker Joakim, May Britt og Jon. Det skal bli kjekt. Og som om ikke det var nok, har jeg bestemt meg for å reise en gang til med hurtigruta. Ja, du leser riktig. Med hurtigruta, helt til Kirkenes, helt alene... Tar med meg min mor og reiser først til Bergen 2. mars. På retur må hun gå av i Molde og jeg fortsetter alene. Og dette er på en tid da jeg har full kontroll på CA125 dere. Trodde jeg hadde gjort turen, men plutselig før jul her, kjente jeg en sterk følelse av at denne turen må jeg oppleve en gang til. Det var så kjekt ! En forskjell er nå at jeg strikker. Strikker på et stort lappeteppe til Carita. Jeg får høre med guttene om de vil ha et lappeteppe også. To venner i samme sofa under samme teppe er jo ganske kjekt !!

Denne kuren jeg tar nå skulle ta håret fra meg, men til nå har det gått bra. Jeg har lukket øynene når jeg har vasket håret og bedt om at det ikke må være masse hår i sluken og det har hjulpet. Jeg har bare to kurer igjen og da berger jeg nok håret. Heldigvis!

Nå er det mitt håp at dere har det bra også. At dere husker at dagene som går er SELVE livet. Det er hverken mer eller mindre ! Husk å takk for hver dag! Det gjør jeg, samtidig som jeg ber ydmykest om en ny en i tillegg. Bortskjemt vet du! Blir aldri fornøyd!

Og så minner jeg om prosjektet vårt. Vi sparer litt hver til forskning på eggstokkreft og snakker med hverandre om temaet slik at vi kan ha sjans til å oppdage lureriet.

Kontoen har nr 4106.40.56210

Klem fra Pia til alle dere der ute på livets vei

 

Molde, 13.12.2010 - Kjære alle sammen!

 Molde,  13.12.2010  -  Kjære alle sammen!

 

For første gang har jeg prestasjonsangst for å skrive nytt innlegg. Det er så lenge siden. Og så er jeg redd for at jeg ikke har noe spennende å fortelle.., men når jeg leser kommentarer fra dere, blir jeg påmint  om alle dere der ute som viser omsorg for meg og pusher meg videre ved å skrive så mange ord  fylt av tillit til meg. Takk!

Men akkurat nå er jeg ganske fortvilet. For jeg har lagret og publisert hele innlegget og så viste det seg at bare første avsnitt var blitt med og det blir jo for lite !! Så da blir det på husken igjen,  må altså skrive alt på nytt?. Sånn går det når man ikke er proff nok!!.

Carita og jeg hadde oss en flott tur til Bjørn svoger i Stavanger helga 11. til 14. nov. Nydelig by, flott leilighet, vidunderlig natur og fikk oppleve å gå på stranda. Kjempefint!

18. nov. opplevde jeg noe stort. Eindride hentet meg i bil og det viste seg at klassen (klasse 1-6) hadde laget et flott opplegg. De hadde leid  ?Fole Godt? fra kl. 18. til 20.30. 13 stykker fra rundt omkring i distriktet hadde tatt turen for å treffe meg (og hverandre) Jeg fikk blomster, taler, mat og et nydelig bilde av en kunstner med stor K. Anne Margrethe Hjellvik (søk henne opp) har laget et bilde jeg fikk. ?Aldri alene? heter det. Det er så flott. Du kan oppdage ting lenge etter at du har iakttatt bildet. Geir Olav kom med  fly fra Bergen. Holdt en fin tale til oss forresten. Jeg ble egentlig satt ut og må innrømme at jeg vet ikke om jeg hadde gjort dette for noen av de andre. Da måtte noen ha ringt meg først, tror jeg. Det var en innmari fin ting  å gjøre! Tor Hungnes kom også. Vi var mange som ikke hadde sett han på lang tid. Han fortalte kjekke utdrag fra et spennende liv. Hans 4-årige sønn hadde en god kommentar han hadde servert sin familie på julaften.

Jeg ønsket meg alt jeg fikk!

Det er en kommentar til ettertanke for oss alle.

Drude og jeg har hatt juleverksted en dag i uken og det har vært svært vellykket. At noen kan bli så glad for å få en julepyntet fyrstikkeske er ganske artig. Har nok laget over hundre til-og-fra-lapper også.

Jeg har rukket å være en liten uke på Sunnmøre også. En kveld alene med Astrid, samt  en hel  dag etterpå med juleverksted var skikkelig koselig. Fredag bars det til byen til Sunniva og Frode. Jeg rakk å bli 52 år før jeg fikk smake verdens beste pizza. Det kan bare Frode å lage altså. Grusomt godt, er det noe som heter! På lørdag var det lysmesse i Ålesund kirke. Astrid kom utover og det var en god stund å kunne holde mine to gode venninner i hånden, mens nydelig musikk ble spilt i kirken. Ro og refleksjon!

Helgen etterpå reiste Anne Kristin og jeg til Odda og besøkte mine halvsøsken. Kjempekjekt at Anne Kristin blir med. Det var et vidunderlig vintervær å oppleve Hardanger i.  Lørdag var det smalahove til middag og det stod til forventningene.  Veldig godt kjøtt og det stemmer at øyet er en delikatesse.

Vi reiste til Rosendal og hadde båt til Flesland, og fly hjem.

Så var det hjem å hvile hele uken ! For fra 10.-13. des. hadde jeg fått påspandert  tur til Budapest med Ann Christin ute på Tornes.  Men det gikk altså i vasken dere. Jeg var ikke i god nok form. Slapp, sliten, kastet opp mer enn normalt og jeg måtte bare innse at det var lurest å bli hjemme.

Jeg har vært i CT dere, og der fikk jeg det svaret jeg ikke ville ha. Den kuren jeg går på virker ikke. Så i morgen starter jeg på ukentlig kur (!) Jeg har fått beskjed  fra Radiumhospitalet at de vil kalle meg inn og det er jo fint. Bra at flere vurderer, men jeg utsatte kuren på grunn av Budapest så jeg vil ikke utsette lenger nå. Derfor begynner jeg i morgen. Denne kuren tar håret. Det er selvfølgelig en bagatell, men ikke når det er tredje gang. Men jeg må bare innfinne meg uansett hvor mye jeg sparker ?

Til alle dere som leser og spesielt til dere som skriver tilbake. Det gjør meg så godt. Takk, Gerd Iren for at du og datter di bryr dere. Kjekt å høre fra Eidsvågfolk !  Jeg trenger å bli modig,  jeg må rette ryggen slik at jeg blir så modig som det dere tror jeg er.. jeg synes for øvrig at det er kjedelig at det er høytid hver gang noe  skjer. Men sannheten er at jeg er mest redd for mage og tarm funksjonen. Jeg får i meg for lite mat og egentlig for lite væske allerede. Jeg er kvalm og kaster opp. Så jeg gruer for å miste gleden over å spise. Gleden over å innta et godt måltid  uten at jeg blir dårlig etterpå. Tar kvalmestillende tabletter. Det er heldigvis i orden med posetype nå da, tror jeg. Og jeg er fremdeles full av takknemlighet over alt jeg har rett på å få av utstyr på apoteket. Men det er jo bare ting jeg har bruk for i forbindelse med sykdommen da. Jeg lover å ikke bruke noe til julepresanger? He He

Det er kommet inn over 7.000,- kroner til forskningsprosjektet dere. Jeg er så glad og takknemlig ! Det er bra for oss alle.

Kontonr. Er fremdeles :  4106.40.56210

Adventsklem fra meg til dere.

 

Molde, 7. november

Kjære dere !

Hadde bestemt meg for å skrive i helgen, men undrer meg stadig på hvorfor det er det siste jeg gjør i helgen.... det er akkurat som om jeg går og gleder meg, vil liksom hele tiden ha gleden foran meg, vet hva jeg skal skrive, det ligger og varmer inni liksom, men når klokka bikker halv ett og det heter mandag, da har jeg drøyd det litt langt, synes jeg.

Grunnen er jo at jeg har det så bra. Forrige mandag var jeg på Ikea og handlet. Først nå setter jeg mitt preg på leiligheten. Hadde planlagt hjemme hva som skulle til og da endte det opp med at jeg kjøpte ingen ting som var katta i sekken. Kjempekjekt. Utpakking, opphenging tar sin tid, men du verden så kjekt det er.

Men først tusen takk for kommentarene. Kjekke kommentarer fra gamle skolevenner sdm bryr seg om meg som de tross alt ikke har sett på en "mannsalder". Det varmer!

Siden sist er det skjedd noe kjekt! Gynkreftbladet sitt medlemsblad er kommet ut! Dere husker jeg fortalte om journalisten som kom fra Oslo og gjorde intervju. På fremsiden er det helbilde av handa til Carita med tatovering av dråpen, emblemet til gynkreftavdelingen. Nydelig er det! Må få litt hjelp av  Carita til å klippe det inn her, tror jeg. Inne i bladet er det to sider med intervju av oss. Veldig bra, faktisk. Og så dere, denne fredagskvelden, mens jeg var alene følte jeg at jeg fikk et kall. Ja, et kall, rett og slett! En glede slo ned i meg og sa: du kommer til å rekke å gjøre akkurat det du skal gjøre i dette livet, Pia. Selv om det antagelig blir kortere enn du setter pris på, vil du rekke alt som er tenkt at du skal ordne opp i.

Her er hva jeg kom på : Nå setter du deg ned, Pia, og forteller hvordan du oppdaget din eggstokkreft. Hvordan du KUNNE  oppdaget den. Hva du visste om kvïnnens underliv (visste du ikke alt ?) og hva som hadde vært kjekt at legen hadde snakket om. Det skal snakkes om andre ting hos legen når du nærmer deg 50 enn når du er 30 år. Min gode venninne Hildegunn, nevnte i dag at en professor hadde blitt spurt om dersom han hadde kun et ønske han skulle få oppfylt - hva ville det vært. Jo, at det skulle være symptomer på når eggstokkreften utvikler seg. Men det finnes ikke nerveceller i dette området, så vi kjenner ingen ting. Ikke før vi har andre symptom i tillegg. Og da er det ofte spredning allerede. Symptomene i seg selv virker ikke særlig faretruende og det er ikke nødvendigvis slik at vi vil gå til lege av den grunn. For min del har det også vært slik at MS'n min har lurt meg.

Jeg fikk MS i 94. Fra livet og ned. Den har vært snill med meg. Jeg hadde en atypisk sak. Fikk den på en mandag i juni, infisert av gammel spiker. Foten visnet mer og mer fra den dagen og etter to måneder visnet andre foten også. Oppover gikk det og det var ikke greit å hele tiden være redd for når jeg tisset på meg. For jeg ble mer og mer bedøvd og det var liksom det store skrekkscenariet. Men slik gikk det heldigvis ikke. Etter et halvt år kjente jeg at det stoppet opp, sakte, men sikkert og siden har det vært slik.

En ulempe ved min MS var at tarmene ikke jobbet som de skulle. Det har vært mange morsomheter. Som da Anne Kristin og jeg var på Reinsfjellet og på nedtur måtte jeg på do ca 17 ganger. Ble det noe? Nei, bare Anne Kristin som stod tvikrokete tilbake ..( Ps, jeg også synes det var artig da.) Det hadde vært lurere å gå til lege. Men jeg visste at tarmene mine ikke jobbet like godt, litt lammet liksom, og da tar ting lenger tid, selv om jeg bruker litt hjelpemiddel i form av drikke også.

Tida går. Jeg passer på underlivet mitt. Vet at jeg har passert 40 og at det er viktig. Gikk faktisk for ofte, for legen kommenterte en gang at hvert tredje år er nok, Pia. Våren 2008 var det ny underlivskontroll. Grei lege, fikk brev om at det var ingen tegn til noe galt. Et deilig skriv, ikke sant? Men jeg syntes magen min var uvanlig treg egentlig. Jeg har i alle år gått småturer på fjellet nesten daglig. Dette holdt ting i sjakk hele tiden, men så ble det liksom ikke nok. Dette var sommeren både Arnt Inge og jeg ble 50 år og vi ville feire det med å reise sammen med ungdommene til Praha. Vi reiste 23. juli. En gang før vi reiste ble jeg skikkelig lei meg. Det var en av jazz dagene. Det var dans ute på Løkta med Di Derre. Jeg hoppet og danset og koste meg, men fikk bakoversveis da jeg plutselig kjente at jeg var våt mellom lårene. Da hadde det altså skjedd. Jeg hadde tisset på meg !Det skjedde ikke flere ganger så jeg slo meg til ro med at den ene gangen skyldes alder. 50 år, litt bedøvd med vin og opptatt med helt andre ting enn å holde seg. Og som sagt, det var med den ene gangen så redselen forsvant.

Vi reiste 23. juli og for alle som har vært i en storby i Europa, vet vi at gåing er tingen. Tror jeg har gått Karlsbroen ihvertfall 17 ganger. Men jeg ble sliten, mer klar enn det var naturlig. Og enda jeg hadde fått vært på do føltes magen litt for stor. Tai massasje var noe hele familien prøvde. Jeg ville også, men det skulle bli avreisedag og de andre passet kofferter før jeg somlet meg til det. Da gikk det for alvor opp for meg. Det var vondt å ligge på magen på gulvet og den praktfulle, lille, søte taidamen spurte forsiktig: Do you have a baby inside? Søtt, men nei, det hadde jeg hatt ingen planer om!

Så derfor bars det til lege dagen etter hjemkomst. Der bad jeg bare om at noen må se inne i meg og det fort. Legen ordnet det tvert og fra denne dagen gikk det fort, med gynekologisk undersøkelse, innvendig ultralyd og ct. Torsdag 21. fikk jeg vite at jeg hadde flere kuler, kreftvæske i magen og spredning. Kreft er en ting, men ordet spredning har alltid vært litt værre, synes jeg.

Ventetiden frem til operasjon er ikke god, men det er utrolig hva kroppen innstiller seg på. Vi har en egen evne til å henge oss på at akkurat vi, dvs jeg nå, blir tilgodesett med hell og lykke. Operasjonen vil gå greit og med min gode fysikk, (ja, ja ikke hardtrening, mange trener mye mer enn meg, men seig etter lange fjellturer nokså ofte, det var jeg). Så man ser opp og frem. Og jeg var heldig. Måtte vente fra torsdag til onsdagen etterpå som var  27. august. Da ble jeg operert på St. Olav. Flott sykehus. Proffe mennesker og ting gikk bra. De to beste legene var tilstede og tok den 4 timer lange operasjonen og alt lå til rette for det beste resultatet. De fikk tatt nesten alt, sa han. En han og en hun som opererte meg. 60 - 70% fikk de tatt. Herre min hatt, det er jo egentlig bare litt over halvparten, men måten han sa det på fikk meg til å synes det var bra. Dessuten var dette den vanligste kreften, dvs at cellegiften virker veldig bra og den skulle jeg få begynne på før jeg dro fra Trondheim! Tusen takk! Flotte greier.

Lurer dere på hvorfor jeg forteller dette.... kjeder dere dere ? Nei, men hør her dere. Jeg vil fortelle hvordan jeg har erfart dette, hva jeg burde ha visst om kvinnens underliv. Hvilken dame på 50 vil ikke si de vet hva som foregår i underlivet sitt? Hvordan vi mener å kjenne kroppen vår, når vi går til lege og hva vi velger å tro. Dere vet alle at siden det ikke er nerveceller i området vil vi ikke føle smerte - uansett - det er altså andre symptom som må komme, og da betyr det at kreften allerede har kost seg en stund der og fått utviklet seg. Dersom min historie nå "vekker" noen på forhånd, og gjør det slik at vedkommende går til lege er mye vunnet. I tillegg må vi bli veldig ansvarsbevisste på egen kropp. Ikke bare spørre og godta alle svar, men spørre til vi er fornøyd. Og det må bygge på egen kunnskap om kroppen vår. Det er jo ikke slik at vi får for mye tid der inne ...

Som sagt hadde jeg så sent som mars samme året fått brev om at alt var i orden i forhold til underlivsundersøkelsen. !!! Det er kanskje litt flaut å innrømme at jeg ikke visste at alt ikke var sjekket. Eggstokker er ikke sjekket, livmor er ikke sjekket. Ingen har sett. Så det første jeg tenker er at etter fylte 40 år bør alle kvinner forholde seg til gynekolog. Hos gynekologen har de utstyr slik at undersøkelsen av underlivet blir komplett. Hvorfor sier ikke fastlegen at man bør gå dit. Jeg ble femti år nå og alle synes det er greit at jeg ikke har vært der! Ikke bra, sier jeg da. Det er en blodprøve som heter CA125, det kan kalles en kreftmarkør for kreft i underlivet. Hvorfor vet jeg ingen ting om den. Ja, mitt ansvar, selvfølgelig, men etter å ha forstått hvor god den kan være å følge opp er det naturlig å få den blodprøven, mener jeg. Men det får du ikke, med mindre du spør. Og da får du spørsmål tilbake kanskje, hvorfor det?

Nå er jeg på ingen måte medisinsk utdannet, men akkurat dette har jeg snakket mye om med flere leger og det fortelles at blodprøven i ca 80% av tilfellene gir utslag dersom det er galt fatt. Jeg vet at gynekologer i Norge er uenig om bruken og viktigheten av blodprøven og da mener jeg i større stil som f.eks. undersøkelser som blir fast utført ved f.eks. brystkreft. Når 20% kan få en feilmelding først som ikke er god er det til å leve med å få kontra beskjed etterpå. Det er jeg sikker på dere tenker også.

Men vi må kjenne til CA125! Husk den! Den skal være opptil 35 i forhold til normalen. Er den på 700 er det virkelig grunn til å gå videre. Og gå videre, det gjør selvfølgelig legen også, men VI MÅ TA PRØVEN, og det er det kanskje vi selv som må sørge for!  Gynekologisk kreft har liten status blant legene. Det er ikke en interessant krefttype.

Så var det dette kallet da dere, en god følelse, en sterk og nesten håndterbar nytelse, jeg vil hjelpe til med å forhindre at kvinner i sin aller beste alder skal være nødt å føle seg for sein igjen. Alt vi ikke rakk dette også....A

Dersom vi i fellesskap kan redde en eneste kvinne slik at hun går tidsnok til lege og overlever, da har vi gjort noe veldig godt. For det handler om  å overleve. Eggstokkreft er skikkelig alvorlig og oddsene er dårlig, dersom man er sent ute. Ca 2 år, men cellegift etc. gir livsforlengende effekt, og antallet dager øker med forbedring av cellegift. Men pr. i dag er det ingen annen behandling ved siden av operasjon som hjelper. Når jeg nå er operert i tarmen og fått lagt ut den er det fordi kreften utvikler seg videre .... og vi kan jo ikke ta bort alt. Er jo glad i mat au, vettu....

Så Pia tenkte, nå er gynkreftbladet i omløp med bloggadressen min, jeg kan sende e-post med historien min til mine venner, du sender den videre til dine venner og snart er det mange som gjerne gir en 50 lapp eller mer til det kontonummeret som jeg har åpnet i Nesset Sparebank. Jeg har tatt kontakt med leder Eli i gynkreftforeningen og hun syntes det var en kjempeide. Det betyr at vi sparer til prosjekt eggstokkreftforskning. Dette er viktig dere ! Hva gjør vel Norge uten eggstokker ??

Kontoen må ha et navn og selv om jeg har gitt opp mitt navn i banken, vil jeg at dere skal vite at jeg vil gjøre det slik at det er utilgjengelig for meg å ta ut noe derfra. Dette har gjort meg opprømt de siste dagene. Ingen blir spurt om de gir, ingen spør om beløp, men jeg innrømmer  ærlig at jeg håper inderlig at vi kan avse noen kroner til dette. Som jeg skrev i sted, kan vi hjelpe en eneste mor, søster, tante, søskenbarn, KVINNE har vi gjort en bragd.

Og kjære Geir Olav, du som skriver så praktfulle livsbetraktninger til meg, er helt sikkert enig med meg. Vi trenger eggstokker... friske eggstokker og selv om du er mann, er jeg sikker på at du støtter prosjektet mitt. Her også mangler jeg et smiletegn... Varme tanker til deg.

Og tenk nå som bladet er gått ut. Mange leser bloggen, selv om de ikke skriver osv. Dette er spennende dere!

Nå har jeg gort min misjon i dag, er så trøtt at ryggen er nesten av, skrivefeil annethvert ord og hipp hurra ...

 Og her er kontonummeret dere:  4106.40.56210

Klem fra Pia

 

 

 

Molde, 24. okt 2010

Det er underlig at jeg kan si at det er travle dager, men dagene flyr avgårde. Jeg fyller dem med bare godt og jeg kjenner en sterk lengsel etter å skrive og ha kontakt med dere. Så i dag er det bloggdag for meg.

Sist jeg skrev fortalte jeg om smerteplasteret. Det er noe av det mest fantastiske jeg har vært bort i. Jeg tok  masse tabletter 4 ganger for dag. Til slutt er det nesten slik at jeg ikke får ned en eneste tablett. Jeg blir tranghalset og vatn som er favoritt drinken min blir en pest og en plage. Rart, men sant. Cellegifta gir andre smaksopplevelser også, pizza smaker papp osv. Men det er jo helt nødvendig å svelge tablettene og kurant å lure dem ned med mat også. Men så er det nok slik at når jeg når et visst nivå for smerte så blir det riktig tidspunkt for plaster og det ble altså en fornøyelse.

Men jeg må nesten fortelle noe annet også. Etter at legen og jeg var enig om at jeg skulle hjem på mandag 11. okt. skjedde noe rart. Jeg har spurt noen ganger på avdelingen om det ikke var slik at det var naturlig med en opprydding i tykktarmen, siden den ikke er i bruk lenger. Jeg har jo en nett liten pose på magen, tynntarmsstomi. Nei, det bruker å komme av seg selv om det er noe. Men jeg hadde hele tiden et lite ubehag som jeg ikke forstod, men en dag var jeg rett og slett  nødt på do, men fikk det ikke til. Det ble en hard dag, med masse vondt, for det viste seg å ikke hjelpe med all verdens klykser! Så ble det tatt et lite operativt inngrep neste morgen, mens jeg sov. Og hvilken himmel som åpnet seg for meg ! Jeg har hatt det bra før, men det ble sååå bra nå. Jeg var ikke sløv lenger. Ble ny i stemme, oppførsel, ja, bent ut frisk, følte jeg meg, selv om jeg vet at jeg ikke "ser ut" innvendig.

 Neste dag ønsket jeg meg en lege med en plansje som viste hva som hadde skjedd inne i kroppen min. Og han dere vet ... kom. fortalte veldig godt... Tykktarmen er ikke "død" om den ikke er i bruk! Den bestemmer først egentlig, så den tar den fuktigheten den trenger først. Noe sekret vil det alltid være, derfor er det ikke unaturlig å av og til gå på vanlig do også. Så kjekt å få vite da ! helt forsteina hos meg selvfølgelig !! Det var Trivelig lege, han passer nok godt til dette, vi har alle våre dårlige dager bare. Kjære dere, ikke bær nag til han mer. Han er  veldig koselig !

Etter utreise har alt vært bare så kjekt. Søstra mi fra Odda har igjen vært her. Brukt hele friuka si på meg. Kjempekjekt hadde vi det. Utnyttet hver dag. En tirsdag i skikkelig regnvær reiste vi på tur rundt Tresfjord og til Åndalsnes. Følte at jeg dummet met skikkelig ut da, siden jeg tok grundig feil på tidsbruk på strekningen. Nå  er vi kommet til Veblungsnes! Ok, ca 1 time igjen til Åndalsnes da....... Uff, ok, jeg har ikke kjørt den strekningen siden jeg var liten. Det hjalp på at Drude var med. Hun er oppvokst på Kringstad, har slekt i Måndalen og ante det heller ikke.... heldig med den. He, He.

Onsdag ble 10 årets shopping dag. Ikke all verdens i penger, men fant rette klær og ting til huset i en fei og alt passet så innmari godt. Kjempeartig å få enda bedre dreis på leiligheten.

I går kom Sunniva fra Ålesund. En fantastisk Moldedame som bor i nabobyen. Hun er bare så god. I tillegg til at hun har en hang til å hjelpe mennesker hun treffer på gaten som hun merker på en eller annen måte trenger hjelp, mat, overnatting, penger e.l. så er hun selvfølgelig også slik overfor venner. Hun kom til frokost. (Det var det eneste jeg fikk laget)  Hun dro ikke før etter midnatt og da hadde hun sørget for en skikkelig luxusdag, eller rettere sagt. VI HADDE SAMMEN ordnet en slik dag. For en deilig dag, Sunniva.

Og så må jeg skryte av NAV dere. Nav Molde ringte og sa fra at ting var ferdig behandlet der, så jeg kunne ringe dagen etter til NAV Ålesund og hjelpe til å purre der, fordi de skal samkjøre med KLP og de kan bruke opp til 9 uker på behandlingen. Så jeg gjorde etter hvert dette på tirsdag. Traff ei hyggelig dame som la dette på ekspress, sa hun. Fredag ringte NAV Harstad og de hadde da ført over det jeg skulle ha etterbetalt i dag. Jeg måtte antagelig vente 3 dager til det vistes på min konto, men hun lurte på om det var ok. OK? Selvfølgelig. Så vennlig, så raskt og hyggelig. Jeg takket og bukket. Kjempekjekt!

Men så er det slik i min selvopptatthet at jeg har glemt noen. Kan dere se for dere hvem i familien jeg har snakket egentlig veldig lite om. Jo, hun som står meg nærmest. Jeg har henne som første pårørende. Hvorfor ? Jo, da får hun f.eks. beskjed først når jeg blir dårlig igjen  (!!) Hun er der hver dag. Skifter på alle senger. Støvsuger og vasker leilighet. Er alltid blid, opptatt av å glede meg. Krever ingen ting. Lager ofte middag til meg. Hjelper meg med data, uansett om det er over telefonen også selvfølgelig. Det er hennes fortjeneste at jeg er på bloggen. Jeg forstod det i dag, Carita. Du trengte ikke si så mye. Men unnskyld rett og slett. Du vet hva du betyr for meg. Alle skal vite at hun har måttet stå ved min side hele min sykdomsperiode som startet samme måneden som hun startet på videregående skole. Det har ikke vært bare enkelt for henne. Men for en støtte, min venn. Jeg elsker deg, Carita!

Vi har snakket om alt vi ikke får dele. Det er nesten ikke til å tenke på, utdannelse, bryllup, barn, sorger, daglige hendelser rett og slett, men vi må se videre. Kose oss med dagene nå og være fornøyd. Jeg er uansett helt sikker på at ungene mine vil føle min tilstedeværelse ved store anledninger. Kanskje er jeg overtroisk, men det hjelper veldig å føle det slik. 

En ny glede når det nærmer seg slutten i kveld.... siden NAV sender penger fikk jeg en god ide ! Jeg tar med meg Carita og reiser til Stavanger til onkel Bjørn! Det ble ellevill glede i Stavanger og hurra hos oss. Vi gleder oss kjempemasse, rett og slett. Være hos deg Bjørn i lekker leilighet. En nydelig by! Og oppleve stranda di, du skal vise oss masse. Vi spiser god mat og koser oss glugg i hjel, slik vi bruker. 

Kjære Jon, ingen melding har  truffet meg så hardt, så godt, så overraskende egentlig, tusen takk. Det varmet mer enn ovnen min....

Og til dere andre, jeg ikke bare tror, men jeg VET MED¨SIKKERHET at det betyr noe for min helse og livskvalitet at det er så mange der ute som bryr seg. Jeg takker igjen og igjen og dere skal vite at jeg får aldri gjort igjen, men glem aldri hva dere betyr for meg.  

Ha ei riktig god natt der ute.

10.okt.2010

Molde, 10. oktober 2010

 

Gratulerer med dagen, Drude ! Jeg husker dagen din, vet du! Det har liksom vært en morsom greie dette, jeg har husket hennes og hun har glemt min. Men ikke nå lenger. Nå husker hun bursdagen min hvert år. Drude kommer bare jeg ringer. Hun har sørget for at jeg har fått gjort mange ærend og vi har kjørt på tur, hun baker kake og har med kaffe på tur, Det er bare enestående. Derfor er det en glede å ha kjøpt presang til deg !

Mandag reiser jeg hjem igjen. Har fått leget sår, fått økt grunndose med smertestillende og fått bedre netter. Trygt og godt! Men ikke alle dager trenger å være bare positiv. På fredag kommer legen (som ikke kjenner meg unntatt det han tar seg tid å lese om i journalen eller spørre sykepleierne om) og forkynte på en skarp måte at jeg burde reise hjem. Jeg har masse besøk og klarer meg godt. Han forklarte at det var hans jobb at jeg kom meg ut av sykehuset. Joda, jeg vet det. Jeg hadde da bare hatt siste natta som grei. Hadde akkurat fått smerteplaster og det var greit å vite litt om. Jeg kjente jeg ble sur på hele fyren. Og da blir jeg stille. Stille, slik at han skjønte at jeg ble sur. Det er helg nå. Vi planlegger hjemmesykepleie fra mandag av. Han kom på visitt i går og forkynte at det var utmerket at jeg ble til mandag. Helt greit, men det er rart hvor vanskelig det skal være å si et lite unnskyld når man vet at man har såret noen. Samtidig var ikke dette noen stor sak, så jeg lever godt med at andre synes det er vanskeligere enn meg å si unnskyld. Vær tolerant, Pia.

Til deg Rita.. du sier egentlig de rette tingene. I forhold til smerte, i forhold til tilnærming til døden og forskjellen på meg og dere andre. Det er en kjempesorg inni meg. Barnebarn, jeg kjenner ennå hvor høyt jeg elsket å amme mine barn. Små og store gleder i deres liv og mitt liv. Arne som vil studere ett år muligens i Australia (i går sa jeg at jeg kommer og besøker han... det synes han var en god ide) Men så er det slik at vi er heldigvis skapt slik at vi greier ikke holde på grusomme følelser for lenge av gangen. Jeg tror hjernen stenger av på en måte. Det blir umulig å ta inn. Slik tror jeg vi overlever. Jeg tenker på de som mister ungdommene sine, friske, helt plutselig, i bilulykke f.eks. Jeg greier ikke sette meg inni det, annet enn at jeg tror kroppen får den børa den kan greie. Noen ganger er det for mye for noen!

Så jeg kjenner sorgen, men ikke så ofte. Mye smertestillende, ting jeg må konsentrere meg om og anti depressiva. Det hjelper. Og det å vite at gode dager og godt samvær nå alltid vil bli husket som godt i ettertid, føles som meget viktig. I helga er guttene hjemme igjen. At Joakim er her og vi bare holder hverandre i hendene, ikke snakker, føles veldig godt. Det fyller hele tilværelsen på en måte. Og jeg lever lenge på følelsen etterpå.

 Terje ... jeg forstår det slik at du har sendt et flott bilde til meg. Men jeg får det ikke frem. Jeg vil gjerne se det. Jeg skal spørre Carita om hun finner det siden i dag, hvis ikke må jeg gi deg e-posten min. Veldig hyggelig å høre fra deg. Håper du har det bra. Det er fine høstdager i skogen for deg, tipper jeg.

Jeg har vært stort sett smertefri denne morgenen, gledet meg over å kunne skrive, men nå trenger smerten seg frem. Jeg konsentrerer meg nok mer enn jeg tror. Ellers så er det over et døgn siden jeg så Anne Kristin. Nå ringte hun .... og kommer gående. Så glad er jeg ! Så glad er jeg !

Det er fantastisk for meg å få snakke med dere og jeg gleder meg over kommentarene. Jeg har nok sagt det før, dere forlenger og beriker livet mitt !

Klem fra meg

Molde, 1. okt.

Så ble det oktober før jeg kom tilbake. Noen ganger har jeg vært spent på om jeg fikk oppleve oktober. Når jeg leser kommentarene på historien min er jeg sikker på jeg får oppleve november også.. Så mye godhet, så mye godord dere har som jeg kan holde fast ved. Og det mest overraskende, så mange godord fra mennesker jeg ikke kjenner så godt.  Det har vært fantastisk .. Dere skal vite at dere gir meg følelsen av å få livet forlenget. Dessuten er jeg blitt lovet at veien ikke blir kortere, men mye bedre og enklere med venner rundt meg. Jeg takker for alle kommentarene.

Synes det hadde vært fint om dere kom med eventuelle tips om hva dere kunne tenkt dere at jeg skrev om.

Det siste jeg fortalte om var at jeg fikk hurtigrutetur i presang... Den er tatt. Skulle egentlig vært 9. okt., men fikk en følelse av å ikke rekke å ta turen så vi fremskyndet den. Trodde ikke at jeg døde egentlig, men ble så dårlig at det ble for vanskelig. Trasige sår gjorde likevel sitt til at jeg måtte være mer i ro enn planlagt. Men med suite, trenger man ikke gå langt. Nydelig lugar og store vindu. Det var siste seiling til Geiranger den dagen og selv om jeg har reist den turen før blir en aldri lei utsikten innover fjorden. Så Astrid, det var en vidunderlig tur, tusen takk, jenta mi.

Så har jeg vært i samtale med presten. Kjekt møte,  men jeg får ikke bruke CD. Jeg henger meg ikke opp i hvorfor, Forstår bare at kirken vil ha levende musikk så sant det går an. Og da kommer vi etterhvert på noen navn vi kjenner. Nydelige stemmer som kan gi en fin opplevelse. Kjenner på fortvilelse fordi jeg sikkert ikke får høre. Men jeg får spørre om en test. Det kom nok litt overraskende på sangfuglen min, for første spørsmålet var: Når skal dette skje? Den som lever får se.... Den ble jo egentlig ganske morsom! Galgenhumor er viktig!

Før jeg dro på hurtigruteturen hadde jeg flyttet ut av sykehuset og hjem. Sykehuset ordnet med hjemmesykepleie fra første dag som kunne stelle mine infiserte sår. De er skikkelig flinke. Men en dag om morgenen fikk jeg slike smerter at jeg ble innmari redd, så redd at jeg dro på sykehuset igjen. Smertene hadde imidlertid  ingenting med sårene å gjøre. Jeg har såkalt åpen retur. Kjenner at jeg er kommet på et lavere nivå. Tiden suger kraften ut av musklene mine. Men selv om jeg går på mye smertestillende har jeg hodet med meg, så jeg merker at kroppen forandrer seg. Men jeg ser ikke dødssyk ut!

Forrige helg kom begge guttene mine hjem. Det var fantastisk kjekt. Joakim skal ha praksis i Molde i oktober, men overrasket likevel med en tur nå. Og 2 halvbrødre har jeg, en i Odda og en i Tønsberg og begge kom sist helg. Takk Håvard og Arild. Og ikke nok med det. Jeg har halvsøster også, Gunn Karin, hun har allerede vært her og vil komme igjen om noen dager. Er jeg ikke heldig?

Det er 2. okt. i dag og nå begynner TV-kvelden. Jeg trenger pause og Anne Kristin er hos meg og jeg gleder meg til å høre hva hun har opplevd i dag.

Hei så lenge ! 

 

 

Et budskap trenger seg på og vil ut ..

Molde, 31.08.2010

Kjære venner, kjære familie, kjære de jeg ikke kjenner.... i det hele tatt, dette ønsker jeg dere har tid å lese...
Fordi det er viktig for meg å nå frem med en takk .... til hver enkelt av oss /dere....

Som noen kanskje har registrert har jeg vært lite operativ her. 52 år, ny på Facebook... naturlig redd for å skrive for mye... og så kreften, den skulle etterhvert vise seg å trenge seg på. Så skjønner jeg at kreften kommer til å ta meg... og jeg lurer på hvordan jeg kommer meg ut av FB. Jeg spør Carita, datter mi, hvordan kan jeg komme meg ut herfra da. Bilder osv... Det ordner vi, mamma! Ikke tenk, på det nå.
Jeg føler for å gjemme meg litt bort, både eggstokkreften min og jeg kan tre forsiktig bort .... Men samtidig som kreften begynner å vri seg og blomstre akkurat som den vil inni i meg, til tross for iherdige fjellturer og tro på egen fysisk styrke, vokser det også frem en enorm takknemlighet for hvilket helsevesen jeg har møtt. Arbeidsplassen, NAV, Molde sykehus, sykehusapoteket, kirurgen A, fastlege, ALLE har SETT meg.

10. mai hadde jeg en 3-mnd. kontroll. Den var fin. CA125 som er en måte å
beskrive en blodverdi på forteller noe om kreften min er i det aktive hjørne eller ikke. Den viste 20. Den skal ikke overstige normalen som er inntil 35.
Til tross for dette.... kom den første mistanken min igjen på toppen av Jendemsfjellet 24. mai i år. En kroppslig intuisjon... du bare vet, ikke sant... Men jeg vet også, at jeg ikke kan behandles ut fra bare den verdien. Det må være symptomer i tillegg. F.eks. stikksmerter, forandret følelse i magen, litt større mage ... og ofte litt forstyrrelser i forhold til fordøyelse generelt.


Så da er det å vente.... også vente med å ta ny blodprøve faktisk... Og så blir jeg hjemsøkt av redsel.
Jeg har vært så redd, mai og juni var veldig vanskelig. Angst er vondt. Hele kroppen er i beredskap uten at den trenger å være det! Hvor lenge kan du være så redd at du mister kontrollen? Tell til nitti, leste jeg! Da tar kroppen en liten pause uansett....


Men så kommer nye dager, jeg tvinges til å velge hvordan dagene skal fylles. Og jeg greier å utsette alt slik jeg må. Gå på fjellet, Pia! Og jeg kjenner glede og takknemlighet for at jeg ikke har fått hjerneslag f.eks. Ikke fått snakket, ikke fått gått på fjellet, ikke brukt beina, frisk luft, jeg som elsker vær !!!
Så kommer juli og jeg sier til fastlegen at nå klarer jeg ikke vente lenger.  Vi må få den blodprøven overstått, for jeg vet med hele kroppen min hva sannheten er. Min enestående lege ordner det slik at jeg får reise rett på sykehuset og ta blodprøven. Resultatet får jeg vite gjennom kreftavdelingen, siden jeg har gått i cellegiftbehandling.
Dersom jeg skal driste meg til en form for selvskryt, må det være hvordan jeg taklet denne dagen. For mens jeg fikk holde en sykepleier i hånda, mens hun lette frem tallverdien på Ca125, tenkte jeg, Ok, Pia, du skal uansett ikke dø i dag! Hvor ille er det? Nesten fem hundre! Et ekstra klem i hånda hennes og så gikk jeg. Hva gjør jeg nå?

Jo, jeg gjør det jeg liker best. Jeg drar hjem, pakker sekken og drar på fjellet. Så jeg dro hjem, pakket sekken, smurte mat og kokte meg te, kjørte til Hauglia i Elnesvågen. Jeg møtte bilen din, Hans Petter, du var på vei hjem fra arbeid. Jeg gjemte meg i solbriller.... skulle hilst!

Så gikk jeg på Talstadhesten for første gang. Tåke på toppen. Men takknemlig satt jeg på toppen og spiste niste og drakk vatn og the og visste at dette var uansett en fantastisk utsikt. Så dårlig verdi og såpass helse likevel, Pia, bra! Det kjentes godt ut på alle måter. Også min gode venninne May Liss ser tåka, og selv om hun har gått laaang tur allerede kommer hun imot meg og vi har en trivelig avslutning på dagen.


Og nå må jeg ha pause folkens. Jeg går på smertelindrende behandling og må lære meg å posjonere på kreftene, så jeg avslutter nå, men vil fortelle videre om ikke lenge.
Takk til alle dere som vil lese.

 

Molde, 05.09.2010

Den største gleden vi kan ha er å glede noen andre. Alle vet vi det føles veldig godt. Og i dag får jeg sjansen til å gi min beste venn ny klokke. Arnt Inge har ikke brydd seg om å bruke klokke før, men nå ønsker han seg det og jeg får gi han det. I sannhet en glede. Men så fikk jeg også presang. En flott bursdagspresang. Gelenegler! Har aldri hatt det før. De ble vakre! Men greier jeg å skrive med dem? J

Etter å ha vært i CT i begynnelsen av juli og tatt bilder av lunge, mage og hele buken, ble det bestemt at jeg skulle begynne på Caelyx. En cellegiftkur som etter min mening gir bivirkninger av den bedre sorten. Som for eksempel at jeg slipper å miste håret igjen. Håret! Jo, da hår er en bagatell. Men når du har mistet det to ganger før og spøkt med parykken og pyntet deg så godt du kunne i forskjellige skaut, er det veldig kjekt å beholde håret. Det er så forbasket synlig uten hår! Så jeg føler en enorm takknemlighet for at jeg beholder det.

Jeg hadde hele våren prøvd å tenke at nå går vi mot gode tider, sol, sommer, ferie og Moldejazz. Men livet blir til, mens vi legger andre planer så første dagen i Jazzen, måtte jeg innfinne meg for ny kur. Og jeg klager ikke, greide meg en tur ut flere dager på rad. Men fredag begynte noe å skje i magen min. Det brummet og bråkte fra tarmene og magen føltes stor. Sov ikke godt, mistet matlysten og fikk ikke i meg mat. Søndag morgen 25.07.10 kl. 05.30 ringte jeg legevakten. Kun 10-15 minutter går det før 2 hjertevarme mennesker kommer i ny, gul, fin ambulanse og henter meg. Det er ikke langt til sykehuset, men de er opptatt av at jeg får ligge og ha det best mulig. Kun kr 274,- skal de ha for slik godhet og service.

2 dager senere måtte de operere og det var ikke bivirkninger av kur, men kreften som blomstret? Oppetter tarmen, rundt om i buken og bort på lever også. Og krysset på magen som ble merket av før operasjonen ble det bruk for. En ny opplevelse det også. Utlagt tynntarm. En ny utfordring, en ny ting å lære. Sykehuset har egen stomisykepleier, Margunn, for meg et fantastisk menneske. Det helt spesielle jeg har fått erfare er hvor mange slike engler som eksisterer på sykehuset vårt.

Kjell Erik Strømskag, godt kjent for mange med sitt personlige engasjement for enkeltmennesket innenfor blant annet smertelindrende behandling hadde tro på meg. ?Jeg skal få deg på beina igjen, Pia?! Jeg tilstår gjerne at jeg fôret han med opplysning om at jeg kun en drøy uke før operasjonen var på Melen, Olavsbu og Sjurvarden for så å kaste meg i sjøen på Farstadstranda. Vi er alle avhengig av å opprettholde troen på oss selv!

Jeg fikk være på sykehuset til jeg følte meg trygg nok til å reise hjem! Det var et vidunderlig opphold. Og noen ler når jeg sier det, men maten på sykehuset er helt fantastisk. De salte suppene, for eksempel,  ja, det ble en aldri så liten nedtur å komme hjem til rett i koppen! Etter frokost får vi velge mellom 2 forskjellige middager. I tillegg blir vi stimulert med spørsmål om det er noe vi har lyst på. Da gjør de sitt beste for å få tak i det.

Jeg kan som dere andre også hevde at jeg har betalt skatt i mange år og det er ikke min feil at jeg fikk kreft og det er en selvfølge at lille, rike Norge skal hjelpe oss når uhellet er ute. Men jeg sier det med en gang. Mine innbetalte skattepenger greier ikke dekke alt jeg har fått i løpet av disse to årene kreften har lekt gjemsel med meg. Så i ydmykhet takker jeg hver og en av dere for at dere hjelper meg å betale.

Jeg får ikke se ungene mine bli ferdig utdannet, men det er en glede for meg at de satser på utdanning. Skaff dere gode jobber, sørg for å gjøre noe dere liker, tjen gode penger, men glem aldri å sette pris på det dere får tilbake av landet vårt ved å betale skatter og avgifter. Vi har ikke dårlig råd. Vi kaster for mye mat, vi legger igjen flotte telt etter konserter, vi orker ikke ta med sykkelen til 20.000,- hjem etter styggevær på Birken?..

Mens jeg ligger på sykehuset og nyter hjertevarme på alle mulige måter, hører jeg på nyhetene om flomkatastrofen i Pakistan. Jeg ser bildene. Og perspektivet blir sterkt. Hva har de? Og hva har jeg. Jeg får stell, jeg kan dra i ei snor og noen kommer og vil hjelpe meg. Får de nye stomiposer dekt av Staten? Jeg vet ikke, jeg blir bare fylt med en enorm takknemlighet og nesten skammer meg fordi jeg er redd døden. Men jeg innrømmer det, prosessen har vært tøff. Men noen gudenære, personlige møter jeg har hatt på min vei har lovt meg at vegen skal bli grei å gå. Så jeg konstaterer at jeg lever intenst og godt hver eneste dag. Det er rart egentlig, å være så syk og samtidig ha det så godt!

Ved siden av takknemligheten til det Staten har gjort for meg, opplever jeg vennskapsbånd det sannsynligvis er få forunt å oppleve. En bukett med fantastiske venninner og familie. Jeg har blitt tatt med ut på kjøreturer, gåturer, de hjelper meg med absolutt alt jeg trenger hjelp til. Og vi snakker sammen om tiden vi har hatt sammen. Om døden. Om hva vi har, men også hva jeg må gå glipp av. Det er godt og vondt, men mest kjenner jeg på det gode ved at den siste tiden er så preget av kjærlighet til livet. Ikke alle er så heldig at de blir over femti år.

Og Jeg har sluppet å være alene på natt. Slikt gjør en sterk og i natt var det helt greit å være alene!

Og nå må jeg bare hvile hode, kne og tå ?.. eller gå en tur, så tarmene holder seg i vigør ?.Tenke blodsirkulasjon? Jeg har trapper opp til leiligheten. Jeg MÅ klare trappene!

 

Molde, 09.09.10

Torsdag. Nydelig vær! Litt urvete, litt mer vondt? Ja, og så noen sår, åpne sår som gror litt fast og må rives løs litt hver gang?. Jeg tar meg en tur på sykehuset. Jeg når ikke til sårene selv. De tar prøver og sjekker og forklarer. Så kjekt.

Dette med stomi er jammen litt rart også. Når det er tynntarmen som er lagt ut så er innholdet så tynt. Det er sikkert forskjell på konsistens også, men siden åpningen på tarmen min er så liten er det også viktig at den er åpen, så det er nesten fasinerende å kunne se hvilken kraft det er i strålen. Som en høytrykkspyler, spør du meg.  Så tre poseulykker pr. dag er ikke uvanlig. Øvelse gjør mester ! Men jammen tar det tid. Og jeg innrømmer at det er litt frustrerende og se at alt blir rett gjort og så lekker det likevel uten at jeg har gjort annet enn kle meg, gå forsiktig bort til sofa og legge meg. Etter en halv time er det likevel flekk gjennom klærne ! Men jeg må velge å tenke, det kunne vært verre !!

 

I går ringte jeg presten. Den muligheten har jeg også. Når jeg nå befinner meg i den situasjonen, synes jeg at jeg er priviligert. Det er viktig at alle får gjøre som de vil, men jeg synes det er godt å få snakke med han, vil gjerne høre om jeg får Magne Furuseth. Hva bestemmer han og hva kan jeg få bestemme?

Har ide om musikk jeg vil ha. Jeg har sågar muligheten til å bestemme, i hvert fall spørre hvem som vil bære meg. Det betyr mye for meg. Samtidig har jeg et lite problem. Jeg er litt redd for at jeg ikke skal være helt død. Litt redd for at jeg er den som faktisk ikke fikk gitt beskjed gjennom lokket. Litt skremmende å tenke på kremering også. Dette har jeg tenkt å avklare med presten. Tror at han skal berolige meg på dette.

 

Ok, jeg har muligheten til å ha kontroll! Kvinne, kontrollfreak?., men jeg vil det skal være en god dag tross alt. Det gjør godt å komme sammen etterpå og det må jo være greit at dere vet at jeg ville det. Vær sammen og sett pris på livet. Vær god med barna mine! Vær god mot hverandre!

Så har jeg muligheten til å gjøre et siste hyggelig pek til venninnene mine?. Do not worry, be happy!

I dag ringte Arne, Arne går i Trondheim og skal bli ingeniør. Han sa jeg trengte ikke sende fjellsko og gjenglemte klær. Han kommer hjem en tur! Så glad jeg ble.

Takk for en fin dag, dere. Nå fikk jeg besøk av Anne Kristin, en av de trofaste venninnene dere kan misunne meg. Heldig er den som har henne som venn!

 

Molde, 13. sep. 2010

Oppturer og nedturer. Jeg plages veldig med sår i huden som bivirkning av  cellegiften, så mye at jeg må be om hjelp til sårstell. Har ringt sykehuset og jeg blir såååå glad for å møte vennlighet og hjelp. Men jeg dveler ikke lenge ved nedturen, hva skjer i dag ? Jo, i dag kommer Astrid, min beste venninne gjennom mange år. Vet dere hva hun gjør ? Hun tar meg med på hurtigrutetur til Bergen i suite. Mange av dere vet at jeg elsker å reise med den.

I februar i år gjorde jeg  en viktig tur. Jeg reiste Molde ? Kirkenes t/r. Alene fra Molde. Arnt Inge kom til Kirkenes og ble med ned igjen. Det var bare helt fantastisk. Og en liten reprise gjør meg ør av glede. Svoger Bjørn er kommet fra Stavanger hele to ganger i høst for å besøke meg og nå hjelper både han og Arnt Inge meg å pakke !!

Jeg må bare få fortalt dette ! Dere skjønner det ?












Les mer i arkivet » Mars 2011 » Januar 2011 » Desember 2010
hits